Begrepet straff blir tradisjonelt definert som et onde som staten påfører den som har begått en straffbar handling, for at det skal føles som et onde.

I forarbeidene til ny straffelov er det redegjort for straffens formål.

Oversikt over straffeformer

Kriminalomsorgen er ansvarlig for gjennomføring av straffen. Straffegjennomføringsloven regulerer rammene for hvordan straffen skal gjennomføres.

Ubetinget fengsel

Den som dømmes til ubetinget fengsel må sone straffen i fengsel.

Kriminalomsorgen kan løslate domfelte på prøve når to tredjedeler av straffen og minst 60 dager er sonet. Prøveløslatelse gis kun hvis kriminalomsorgen mener domfelte ikke vil begå ny kriminalitet i prøvetiden.

Hvor raskt man blir kalt inn til soning avhenger av soningskøen. Soning skal skje så nært hjemstedet som praktisk mulig.

Betinget fengsel

Den som dømmes til betinget fengsel slipper å sone i fengsel, forutsatt at han oppfyller betingelsene.

Straffen faller bort hvis betingelsene er oppfylt. Krav om at domfelte ikke skal begå nye straffbare forhold i en fastsatt prøvetid er alltid en betingelse. Prøvetiden er normalt to år.

Andre betingelser kan være å:

• møte fornærmede i konfliktrådet og oppfylle eventuelle meklingsavtaler som inngås med fornærmede
• oppholde seg på et bestemt sted
• gjennomføre utdanning
• være avholdende fra alkhol

Samfunnsstraff

Samfunnsstraff er et alternativ  til fengselsstraff. Domfelte dømmes til å utføre samfunnsnyttig tjeneste, tiltak eller program i et visst antall timer, fordelt over en bestemt tidsperiode. Kriminalomsorgen bestemmer når og hvordan straffen skal gjennomføres.

Samfunnsstraff brukes særlig overfor unge lovbrytere eller personer under rehabilitering for rusmisbruk. 

Hvis domfelte begår ny straffbar handling eller ikke gjennomfører samfunnsstraffen, kan retten bestemme av hele eller deler av straffen skal sones i fengsel.

Bot

Bot kan brukes enten som den eneste straffen, eller i kombinasjon med fengselsstraff. Hvis man kun dømmes til betinget fengsel får ikke dommen noen umiddelbar følbar reaksjon for domfelte. Bot brukes derfor av og til sammen med betinget fengsel for å gi domfelte en følbar reaksjon.

Størrelsen på boten skal settes ut fra grovheten på det straffbare forhold. I tillegg skal det tas hensyn til domfeltes økonomiske situasjon.

I promillesaker skal det som utgangspunkt alltid brukes bot som tilsvarer 1 1/2 ganger domfeltes brutto månedslønn.  

Forvaring

Dom på forvaring gis hvis fengselsstraff ikke anses å være nok til å verne samfunnet fra lovbryteren.

Ved forvaringsdom kan den dømte i prinsippet risikere å sitte bak murene resten av sitt liv ved at straffen kan forlenges med fem år om gangen. Retten skal fastsette en tidsramme, med en minstetid og maksimum 21 år. Men dommen kan senere forlenges ut over grensen.

Forvaringsdom idømmes istedet for fengselsstraff. Minstetiden for forvaring skal derfor tilsvare minst den fengselsstraff som ville blitt idømt.

Det er spesielt volds- og seksualforbrytere eller personer som gjentatte ganger har begått alvorlig kriminalitet og som utsetter andre personers liv og helse for fare, som kan idømmes forvaring.

Før en forvaringsdom kan avsies, skal det ha blitt foretatt en personundersøkelse. Retten har også anledning til å få foretatt en rettspsykiatrisk undersøkelse av tiltalte.

Under soningen skal den forvaringsdømte gis mulighet for å endre atferd og tilpasse seg et liv utenfor murene. Før en slik endring av atferd er registrert, vil forvaringsdommen ikke bli opphevet.

En eventuell løslatelse på prøve er det kun retten som kan beslutte. Prøveløslatelse av forvaringsdømte kan ikke sammenlignes med prøveløslatelse ved ordinær soning. Perioden med prøveløslatelse kan strekke seg over en lang periode, og det er vanlig å stille strenge vilkår som gradvis blir lettet på.

Forvaring ble innført i Norge fra 1. januar 2002 og erstattet den gamle ordningen med å idømme forbrytere sikring på toppen av fengselsstraff.

Rettighetstap

Rettighetstap betyr at domfelte fratas en stilling, eller at han fratas retten til å ha en stilling eller utøve en virksomhet eller aktivitet i fremtiden. Se straffeloven § 29.

Rettighetstap brukes når retten kommer til at den straffbar handlingen viser at vedkommende er uskikket til eller kan misbruke en stilling, virksomhet eller aktivitet. Allmenne hensyn må også tilsi at rettighetstap er nødvendig.

Strafferettslige særreaksjoner

Personer som var utilregnelig på gjerningstidspunktet kan ikke dømmes til vanlig straff. 

Utilregnelig beskrives i straffeloven § 44 som å være psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad.

Tvungent psykisk helsevern

Dom på overføring til tvungent psykisk helsevern betyr at den domfelte overføres til spesialisthelsetjenesten. Dette vil i praksis si psykiatrisk sykehusbehandling for å undersøke og behandle den psykisk lidelsen. Kan brukes hvis tiltalte var utilregnelig på gjerningsøyeblikket. I tillegg må det anses nødvendig for å verne samfunnet mot nye alvorlige forbrytelser.

Les mer om utilregnelighet i Juridisk ordliste

En dom på tvungent psykisk helsevern må prøves av retten hvert tredje år og kan vare livet ut. Blir personen på eit tidspunkt erklært frisk, vil han bli satt fri. Det finnes også en mulighet for å dømme vedkommende til å sone videre i fengsel. Dette krever at et vilkår om gjentakelsesfare er oppfylt.

Tvungen omsorg

En lovbryter som ikke kan straffes fordi vedkommende på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad (utilregnelig), kan i stedet på visse vilkår dømmes til tvungen omsorg. Et grunnvilkår for idømmelse av tvungen omsorg er at det anses nødvendig for å verne samfunnet.I tillegg er det et vilkår at det er nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet. Tvungen omsorg skal skje i en faglig enhet innen spesialisthelsetjenesten. Den domfelte kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang. Tvungen omsorg kan bare opprettholdes så lenge lovens vilkår om gjentakelsesfare er oppfylt.

Senest tre år etter siste rettskraftige dom skal påtalemyndigheten enten beslutte opphør av reaksjonen eller bringe saken inn for tingretten som avgjør om reaksjonen skal opprettholdes.